René François Ghislain Magritte
Mine personlige verdier
My personal values
Det er malt i 1952 - Olje på canvas 80,01 x 100,01cm
I dag er det i eie av "San Francisco Museum of modern art".
René François Ghislain Magritte
ble født i Belgia 21. november 1898
og døde 15. august 1967.
Han sier selv : "Hvis man ser på en ting, med en intensjon om å prøve å finne ut hva det betyr, ender en opp med ikke lenger å se tingen i seg selv, men å fokusere på spørsmålet som er reist." Magritte begynte å få sitt gjennombrudd i 1948
med det han selv kalte sin "Vache" periode, "Vache" er et særdeles lite pent uttrykk for en ku.
Med det så sprengte han de realistiske rammene fra impresjonister som Manet, Monet og Renoire. Han parodierte dette med å lage grove malerier med bruk av raske og rasende penselstrøk.
Magrittes ønske var å irritere det franske publikum, som han så på som både egoistisk og selvtilfredse i sin etablerte kunstsmak.
Tilbake til maleriet:
Bildet kan umiddelbart virke både humoristisk, figurativt og narrativt. Men er maleriet bare det?
Bildet følger formale komposisjonsprinsipper.
Motivmessig inneholder maleriet
Ø et dominerende grønt gjennomsiktig glass,
Ø en rosa fyrstikk med gult svovelhode,
Ø et såpestykke,
Ø en gigantisk kam,
Ø en liten seng
Ø et dobbeltskap, med speilglass, hvor slipningene bryter speilbilde av rommet bak oss.
Skapet har en barberkost på toppen.
Litt mindre iøyenfallende elementer er de to gulvteppene, tregulvet og en himling i strukket lerretsstrie. Rommet bærer preg av å være fra overgangen mellom 1890-1900.
Bildets toneomfang er preget av mellomtoner med mindre områder i høylys.
Ingen større områder er preget av dype skygger.
Fargene er relativt mettede og skyggene på gjenstandene sier oss at lyset kommer fra vår høyre side bak, mens vinduets plassering som synes i skapets speilbilde sier at skyggene skulle være motsatt!
Bildet bærer preg av fargekontraster fra det rødbrune i den ene siden av fargesirkelen mot det grønne og blå på den andre siden av fargesirkelen. Bildets formale oppbygning er gjennom et sentralperspektiv med et forsvinningspunkt i bildets sentrum.
Det bærer preg av en lukket konstruksjon ved at de fleste gjenstander befinner seg helt innenfor billedflaten. Kun gulvtepper, skyer og selve rommet går utover bildets format. Bildets horisont ligger noe nedenfor bildets nedre vannrette gyldne snitt, Dette gir malerien ro og en landskapsorientering som forsterkes av bildets format. Objektene i maleriet er delt i 2 hovedgrupper.
Gruppe 1 domineres av det grønne vinglasset til høyre som står i mellom sentrum
og det høyre lodrette gyldne snitt.
I samme gruppe står skapet, såpen og barberkosten.
Gruppe 2 består av kammen og sengen.
Kammen står til venstre for det gyldne snitt, svakt diagonalt utover.
Fyrstikken som ligger parallelt med bildets nedre ytterkant,
binder gruppene sammen.
Sentrum av malerier er preget av det negative rom som dannes mellom gruppe 1 & 2
Rommets vegger, "skymotivene",
Gjør at perspektivet
Blir en selvmotsigelse
med at skyene er malt,
uten å følge veggene,
men som ett åpent horisontalt rom.
Bilde bærer preg av å følge klassiske komposisjonsregler,
men bryter på tre viktige områder
som gjør det lett å gjenkjenne det som et surrealistisk bilde.
1, gjenstandenes størrelse
i forhold til hverandre stemmer ikke.
2 rommet kan delvis oppleves
som et rom og delvis kan det oppleves som en utescene.
3 at lys og skygge ikke stemmer
i forhold til lyskilden.
Dette er typisk for Magritte og andre surrealister
- viktige virkemidler!
I det negative rom dannes det mange geometriske former,
her er det tydelig vist i trekantene som er bevisst åpenbart fra malerens side.
Som så mange av Magrittes malerier bærer dette også preg av å være en bakgrunnskulisse for vårt egos behov for å forstå det indre i oss.
Bildet er utenfor alle vanlige proporsjoner og i dette maleriet både overdrives og underdrives det. Formalt kan maleriet minne om et av de sentrale bildene av Frida Khalos "jeg er Frida, født av meg selv",
innholdsmessig bærer begge maleriene preg av motsigelser som gir meg et nærmest fysisk ubehag.
Magritte var 54 år når han laget bildet-
nøysomhet og gråhet preget etterkrigssamfunnets viktigste fokus: Å bygge opp landet etter 2 verdenskrig.
Så subjektivt: I maleriet er det den ensomme mannens tilværelse som er et av de viktigste inntrykk jeg leser.
Scenen er uten verken menneskelig liv - eller antydning til at rommet har vært brukt eller skal brukes. Størrelsen på rommet kan vi ane av det vi ser i speilbildet i skapet. Er det en ensomhet, fravær og savn av nærhet, noe som preget den tiden maleriet ble malt i som vi her føler?
Kammen kan være en enorm symbolsk fallos.
Det er en liten seng, med ingen proporsjonale muligheter for verken søvn eller annen aktivitet.
Såpestykke kan også symboliserer det feminine motstykke til fallosen,
og så drukner hele tristesten i et tomt og ubrukt grønt glass.
Alle sentralelementene i malerier er særdeles intime og Magritte bringer tilskueren inn i en Freudianske Psykoanalytisk drømmetenkning hvor alt er preget av "jeg burde ha".
Slik som "jeg burde ha en eller annen oppe i senga, jeg burde hatt meg en røyk, jeg burde ha barbert meg, jeg burde hatt minst ett glass vin.
Det er påfallende hva som mangler, det er ikke noe å drikke, ikke vann og ikke en vask, og ikke en barberhøvel... heller ingen fyrtikkeske til å bruke fyrstikken på.
Forresten, kanskje er det bare bra, for en rosa fyrstikk med et gult svovelshode lover symbolsk ikke godt! Befinner det ikke-nærværende seg i skapet?
Det som i sin formalistiske strenghet er så lukket og avvisende? Og hva så med rammen rundt tingene? Det er umulig å nå himmelen gjennom de usynlige veggene, og himlingen og gulvet gir heller ingen åpning ut av bilde.
Se et øyeblikk på forskjellen om himlingen ikke var med i bilde:
Med himlingen blir "Vi" usynlig fanget i et rom med stengte vegger, veggene ut til friheten.
Hvorfor vil Margeritte fortelle oss alt dette?
Jo fordi han vil rokke ved det vi ser og som formes i hjernen
der vi vil at ting skal ha de vante proposjoner - normalitet og trygghet i det vi ser til daglig.
I Stedet så kaotiseres vi - som nå må se tingene på en annen måte.
Piet Mondr-i-an en av foregangsfigurene i utviklingen av abstraksjon i maleriet, sier om dette bildet: "Renes kunst peker til en underliggende forstyrrelse i stedet for en underliggende orden"
Magritte døde i 1967, året før ungdomsopprøret "mai68" som kom til å forandre alt, både i kunsten og i samfunnet.
Magritte levde i en periode som springer fra impresjonismen via fauvismen ekspresjonismen, kubismen, futurismen og dadaismen til hans egen del i surrealismen og inn i den kommende abstrakt-ekspresjonismen.
Renes kunst skulle etter hans død bli viktig for poparten og gikk igjen på platecovre og filmplakater og har påvirket kunsten frem til våre dager.
I Norge er det blant annet malere som - Kai Fjell, Jakob Weidemann, Jan Groth, Håkon Bleken og ikke minst
Ida Loretzen som er preget av surrealismen.
---------------
Magrittes tilsynelatende svært realistiske malerier ender opp med å undergrave den vedtatte autoritet og bevistheten om en ytre verden, og det uten at han ekskluderer symboler og myter. Alt er synlig.
Magritte er surrealistisk i måten hans gåtefulle malerier undergraver
grunn, språk, og den virkeligheten vi tar for gitt.
Til slutt, var Magritte bare freudiansk alvorlig? Nei jeg tror ikke det, uten hans underfundig humor hadde vi aldri fått disse bildene.
Uten hans humor og stil er det ikke sikkert at Tintins skaper Georges Remi hadde fått til sine verk.
Det er ikke helt uten grunn at jeg har valgt meg surrealisten Rene Magritts bilde.
Fotoets tilsynelatende realisme, de digitale mulighetene til virkelighetsmanipulering blir til min sans for å se motiver med et Skeivt blikk og i kryss for den del!
Med fantasiens uutømmelige overskudd er det bare å pøse på, være et "Homo Ludens" det lekende menneske.
Takk for oppmerksomheten! J
Kommentarer
Legg inn en kommentar