IDENTITET I SAMTIDSKUNSTEN Ernesto Neto Dosris Salcedo Nicola Costantino Do-Ho Soh Shirin Neshat
Navn: XX XX og XX
Klasse: XX
lærer: XX
dato: 19 April 2012
Identitet i
samtidskunsten
Innholdsfortegnelse
1
Problemstilling
2
Innledning
3
Kunstner
referanser
3.1 Ernesto Neto
3.2 Dosris Salcedo
3.3 Nicola Costantino
3.4 Do-Ho Soh
3.5 Shirin Neshat
4
Argumentasjon/refleksjon
5
Konklusjon
6
Kildeliste
7
Illustrasjoner
- Problemstilling
Er det mulig i samtidskunsten i dag å
kunne definere en kunstners identitet ut i fra den
Politiske eller kulturelle bakgrunnen?
- Innledning
Vi har valgt fem samtidskunstnere fra
forskjellige postkolonialistiske land som arbeider med ulike kunstneriske
virkemidler. Vi vil drøfte hvordan deres kunstneriske virksomhet avspeiler den
reelle kulturelle og politisk kunstners uttrykksform fra sitt land, bakgrunn og oppvekstsvilkår. Vi oppfatter
postkolonialismen som et kulturelt arbeid, definert i en analysert teori som oppstår
i forlengelsen og i oppløsningen av de imperialistiske koloniserte regimer. Postkolonialismen
anvender en tematikk, som knyttes til identitet, rase, etnisitet, maktbruk, hierarkiske
strukturer og undertrykkelsesmekanismer i et kulturelt aspekt.
Postkolonialismen kan defineres som den kolonialistiske fortid som vi er en del
av. Begrepet postkolonialisme defineres
blant annet ut ifra flere fag-grener og har i seg analytiske og
sosialvitenskapelige begreper. Det kan defineres som en reaksjon på arven fra kolonialismen, og målet er
gjennomgående idealistisk Sitat fra boka «ny norsk kunst 1990»: «å bekjempe
dens rester og åpne større rom for undertrykte eller marginaliserte stemmer.» [1] I
Norge er det postkolonialistiske og flerkulturelle mindre tydelig enn i de
gamle kolonimaktene. Dette kan blant annet være fordi innvandring og flerkulturalisme
ikke har like stor tilstedeværelse i det norske samfunn.
3.1 Ernesto Neto
Fra Rio de Janeiro, Brasil. Født samme
år som det Brasilianske militærregime ble innført i
1964. Regime sensurerte alle medier, og
torturerte og forviste dissidenter. Men utover det er det vanskelig å finne noe
familiære eller egen politisk historie tilknyttet til hans verk. En av hans
viktigste uttrykksformer er den taktile og sensuelle installasjonen, med amorfe
former i organisk elastisk tubestrikk, fylt med isopor.[i]
De organiske formene i hans verk er knyttet til observasjoner av kroppen som en
representasjon av vårt indre landskap og gir inntrykk av både skjørhet og
sensualitet. I motsetning til kunstgallerienes strenge regler om ikkeberøring, gjør Neto det motsatte og
oppfordrer betraktere til å ta på og gå inn i kunsten hans. Dette åpner øynene
og sinnet og gir oss nye perspektiver. Når vi opplever Netos kunstutrykk ser vi
en protest mot den harde politiske realiteten i hans hjemland, som han han
viser på en taktil, sensuell, følsom og myke måte. Det er alltid en ”membran”
mellom ett og annet. Hans verk handler om denne grensen mellom den ene siden og
den andre. Høsten 2010, var X X på Netos utstilling på Astrup Fearnley
Museet. Det første som møtte henne var lukten av kanel, ingefær og nellik som
ga luktesansen et realt kikk. Nysgjerrig går hun inn i lokalet og får pirret
synssansen ved flotte farger og former som henger fra tak og ned til gulv. Det
oppleves at mangfoldet, fargene og luktene fra det Brasilianske samfunnet har vært
en stor inspirasjon for Neto. Vi tenker at denne sjangeroverskridende
tilnærmingen kan virke provoserende og fremmed på det europeiske kulturmiljøet.
Han har hentet inspirasjoner fra Lygia Clark som underviste i kunst, og som
utforsket ideen om sanseinntrykk innen kunsten. Sammen med Lygia Pape dannet de
kunstbevegelsen «Neo-Concretist art». De mente kunsten skulle være subjektiv og
organisk. Med i denne bevegelsen var også Helio Oticia som laget små
boksformede interaktive skulpturer som ble kalt Bólides (ildkuler). De skulle
flyttes på og bli utforsket. Når vi opplever Netos kunstutrykk ser
vi en protest mot den harde politiske realiteten i hans hjemland, som han han
viser på en taktil, sensuell, følsom og myke måte.
3.2 Doris Salcedo
Doris Salcedos født 1958 i Bogotà, Colombia.
Hun arbeider med politisk og mental arkeologi som sitt kunstuttrykk. Hun bruker som utgangspunkt materialer fra
sitt eget land, ladet med betydning og preget av akkumulering over mange år.
Salcedo tar ofte spesifikke historiske hendelser som sitt utgangspunkt,
formidler byrder og konflikter med presise og økonomiske midler. Hennes
arbeider er dypt påvirket av den uavklarte politiske situasjonen i Colombia.
Hennes kunst tar ofte form av omstrukturering av deler av møbler fra det
private hjem. Når vi ser hennes
installasjoner gjenkjennes den voldsomme aggressivitet. I sin kunst ved å
tilføre død materiale objekter fra det som var levende organismer. Vi opplever
at Salcedo arbeider grundig og eksplisitt med sin kunst, og med dette gir
Salcedo en stemme til folket som ikke blir hørt i den sosiale periferien. Hennes arbeid er basert gjennom folkets
livserfaring, som ikke hører til i nåtiden, men hører til i fortiden, en historie som sjelden vil komme fram i
mediene. I Colombia er ikke massakre et tema som samfunnet har vært opptatt av.
Hennes smerte blir råmaterialet til hennes skulpturer. Det hun ønsker er å
gjenskape disse historiske situasjonene i nåtiden – Hvor hun fremviser
mennesker i bl.a kidnappingssituasjoner, for at vi i fremtiden ikke skal glemme
fortiden, men alltid forblir i den kollektive hukommelsen. Salcedo viser de
grufulle fakta som underbygger hverdagen i det colombianske samfunnet, og i stede
trøster folkets i deres redsler. Salcedos problemstilling avslører de politiske
samfunns identiteter i de latinamerikanske landene. Hennes kunstverk viser til
den stadig pågående krigen som hun selv er vitne til og formidler i sin
samtidskunst. X X var på utstillingen i Samtidskunstmuseet i
Bogota Colombia sommeren 2011. Salcedos verk uttrykker i seg selv ensomheten og
forlattheten som for Ileana ble ett mentalt knyttneveslag i forhold til hennes
egen bakgrunn og kultur. Den installasjon vi refererer til er "Memory
Sculpture" som er et tilsynelatende dagligdags bord. Når det sees på nært
fanges betrakterens fantasi i en uventet, visuelle og materielle nærhet Et
tilsynelatende hverdagslige møbel, laget av to ødelagte bord satt sammen og
dekket med et hvitaktig slør av stoff, antagelig den opprinnelige tunika. Ved
enda nærmere ettersyn, er det hundrevis av små menneskelige hår som er tråden
som fester tunikaen til bordet. Bordet får ett metaforisk nærvær som kroppen
ikke kan nå.[ii]
3.3 Nicola Costantino
Nicola Costantino er født i 1964 i
Argentina. Hennes arbeider viser tydelig de moderne
samfunnsproblemer. Hun er en kvinne som
er i en konstant kamp mellom sin egen selvtillit og sitt eget «alter-ego». Hun
prøver å bekjempe vår tids individualistiske ensomhet, hvor individet lar seg
stenge inn i sin selvvalgte boble. Vi
lever i en verden hvor skjønnheten selv, er sin egen største rival. Denne
fashion-aktige skjønnhet er egentlig kannibalisme på det grusomste, hvor vår
identitet blir spist opp av vårt eget evige behov for en gjenfødelse til
skjønnhet.[iii]
Costantinos kunst, er en observasjon av det ensomme samfunnet, der det å være
autentisk er i ferd med å glemmes. Samfunnets maktbegjær skaper ondskap og
misunnelse ved å frarøve oss menneskets autentiske individualisme. På denne måten prøver Costantino å vise til «det
andre», ved at hun bruker sin egen fysiske kropp for å synliggjøre en imaginær
idealisering. Med denne idealiseringen
skaper hun denne «ene» som for betrakteren er en ukjent
faktor. Costantino setter parallelle spørsmålstegn ved begrepene identitet og
samfunn. Der vi har glemt «den andre i oss», den vi egentlig er. Videre viser
Costantino oss som betraktere, hvordan vi kan bli tvunget inn i en ny
identitet, ved at vi selv konstruerer ulike roller som er påvirket av samfunnet
rundt oss. Costantino fortsetter med å
tydeliggjøre de forhold som vi selv har til vår kropp, vårt kjønn og vår
seksuelle legning. Ved å bruke vår egen kropp kanaliseres denne erfaringen.
Kroppen utsettes for en metafor for en indre tilstand, påvirket av de sosiale
media som TV, reklame og informasjonsteknologi.
3.4 Do Ho Suh
Do Ho Suh er født i Seoul i Korea i
1962. Korea er et autoritært og statsstyrt land. Landet
fikk på 60 og 70 tallet en rekordartet
økonomisk vekst når byen ble gjenoppbygget. Denne
samfunnsutviklingen kommer til å gjøre
seg tydelig i Suhs kunst. Suhs far er en av Koreas
mest innflytelsesrike kunstnere og Do
Ho Suh sier selv at mye av sin kunstneriske inspirasjon kommer fra faren. I
likhet med de andre kunstnerne i denne rapporten, er det synliggjøring av migrasjon
som er ett av hans stadig tilbakevendende temaer. I dette ligger det et oppgjør
med den marxist-leninistiske doktrine, som innebærer en fatal undertrykking av
enkeltindividet, uten at det tas hensyn til den enkeltes integritet. Dette ser
vi også i det politiske styresettet i Colombia. I fullstørrelsesinstallasjonen
«Uni-form 1977»[iv]
tydeliggjør Suh den politiske tematikken med en installasjon av en militærtropp
satt sammen figurativt av uniformer. Dette gjør han uten at troppens figurer
inneholder noe annet eller er noe annet enn et tomt skall. Vi observerer en utvikling hvor Shu nå i ett
av sine kunstuttrykk forminsker sine figurer, som alle er genuint laget nærmest
ned til mikroskopiske størrelse. Her transformerer Shu disse enkeltfigurene og
setter dem sammen til en ny selvstendig installasjon. Når vi går inn i Shus
installasjoner havner vi ufrivillig i en påtrengende rolle og dermed blir vi en
del av hans kunstverk. I etterfølgende periode kommer det installasjoner av en
helt annen type[v].
Shu skaper nå «rom» av flortynt nesten gjennomsiktig stoff, her trosser han
alle våre konvensjonelle forestillinger om størrelsesorden og
stedsspesifikasjon. Shu fører oss inn i spørsmålene om okkupasjon og beboelse i
det offentlige rom. Alt som vi tar for gitt for å kunne bebo en leilighet
finnes der. Ved å la oss oppleve denne fysisk ubrukelige leiligheten og andre
av samme type installasjoner fratar
Shu oss vår individualitet,
kollektivitet, og anonymitet. I sin kunst problematiserer Shu vår samtid og
identitet.
3.5 Shirin Neshat
Shirin Neshat ble født 26 mars 1957 i
Qazvin , Iran. Qazin har gjennom historien vært Persias viktigste kulturelle
sentrum. Da den Iranske revolusjon brøt løs i januar 1978 ble landets økonomi
lammet. I februar 1978 kom Ayatollah Khomeini tilbake fra eksil i Teheran.
Shirin Neshats far flyktet etter maktovertagelsen til vesten sammen med
døtrene. Faren var preget av den
vestlige feministiske tenkningen, og døtrene skulle opplæres til å bli selvstendige
individer. Dette står i kontrast og motsetning til det regime som familien kom
fra, hvor enkeltmennesket ble til en kollektive brikker i et spill, og nærmest
avpersonifiserte gjenstander. Neshat flyttet til New York og reiste i 1990 for
første gang tilbake til Iran. I et intervju
med Frances Richard oppsumerer Neshat opplevelsen:
"It was probably one of the most shoking
experiences that I have ever had. The
difference between what I had remembered from the
Iranian culture and what I was
witnessing was enormous. The change was both
frightening and exciting; I had never been in a country that was so
ideologically based. Most noticeable, of course, was the change in people's
physical appearance and public behavior"[2]
Neshat aksepterer ikke stereotype
fremstillinger av islam, hennes kunstneriske mål er ikke
eksplisitt polemisk. Hennes arbeider viser de komplekse
intellektuelle og religiøse krefter
som former identiteten til muslimske
kvinner over hele verden. Ved hjelp av persisk poesi og kalligrafi undersøker
hun begreper som menneskets degradering til martyr, tvinges til eksil og
spørsmålene om identitet og femininitet. Neshat understreker ofte tematikken i
film, ved å vise to eller flere koordinerte filmer samtidig. Hun oppnår dermed
å skape sterke visuelle motiv i kontraster som lys og mørke, svart og hvit,
maskulinitet og feminitet. I 2009 regisserer hun spillefilmen «Women Without
Men».[3]
Filmen omhandler fire kvinner som
kjemper for en kollektiv frihet fra politisk, seksuell, og generell
undertrykkelse, og setter med det spørsmål ved kjønnsrolleidentitet i det
undertrykkende mannsdominerte samfunn.
Filmen setter ett sterk spørsmålstegn ved om døden er den eneste frigjøringen. Neshat
har også gjort mer tradisjonelle narrative kortfilmer.[vi]
Som polemiske kunstner er Shirin Neshat et tabu i de teokratisk styrte arabiske
land. Desto viktigere er Shirin Neshats synliggjøring og frigjøring av selve
kvinnen innenfor hijaben, en inspirasjon for mange arabiske kvinner.
[Del Fjernet.[4]]
[Del Fjernet.[4]]
4 Argumentasjon/refleksjon
Med dagens globalisering, har det blitt
lettere å forholde seg til andre kulturer. Vi
opplever at det er store forskjeller og
det finnes mange interessante uttrykksformer å formidle dette på, når det
gjelder de politiske systemene, individualiteten, kollektivitet og
anonymiteten. Det er det manglende
menneskeverd, uttrykt i bl.a. kjønnshierarki og protester mot det bestående som
våre kunstnere sammen gir en syntese av i sitt budskap.
Ut fra disse forskjellene som vi ser
her; kan vi oppleve å se likhetstrekk mellom verkene og tankegangen til
kunstnere fra forskjellige kontinenter og i forskjellige politiske tidsrom. For
å komme dit har vi sett på hva hver kunstner er opptatt av, og hvilke
identiteter de har. Samtidig har vi prøvd å finne «det andre», altså det
bortgjemte, det vi er lite bevisst på. Det er vår påstand at med en økende
migrasjon, så vil vi kunne se at kunstnere som migrer og bosetter seg i andre land, tar med seg sin egen
kulturelle bakgrunner til sitt nye samfunn. Dette på samme måte som vi
rapporterer våre utvalgte kunstnere, som igjen utrykker sine egne nasjonale,
politiske og kulturelle samtidshistorier. Problemet kan bunne i at migrasjonen
ennå ikke er tydeliggjort nok. Men at dette åpner seg mer når kunstnerne rotfester
seg i sitt nye samfunn. Dette sett i lyset
av sin egen historiske bakgrunn. Vi opplever at kunstnerne Do-Ho Suh og Doris
Salcedo definerer i sin kunst den fysiske forvandlingen. Forskjellen er at Suh
bruker sin egen mikrokunst, og setter denne sammen til makrokunst, Doris Salcedo
tar i bruk «readymade» (Objet trouvé) objekter som settes inn i en ny
sammenheng med en ny betydning på samme måte som dadaistene gjorde. I tillegg
kan vi si at her er det en sammenheng med den postmodernistiske tankegangen
begrunnet i en kulturellhistorisk praksis. Vi har diskutert om Do-Ho Suh rom
kan defineres som en form for todimensjonalitet når den går over til å bli en
tredimensjonalitet i hans installasjoner. Disse er laget i flortynt
gjennomsiktig stoff, i motsetning til Doris kunst, hvor hun fjerner objekter
fra det fysiske rom og setter det inn i andre og ofte uvante sammenhenger. Vi
kan se en sammenheng mellom Costatinos bruk av materialer fra sin egen fysiske
kropp, i motsetning til Doris som bruker hår fra de mennesker som har blitt
offeret på regimenes altere. Do-Ho Suh lager det vi ville kunne definere som
ubrukelige, klaustrofobiske og marerittaktige fire dimensjonale rom. Altså
materialiserer han «tiden» til det fysiske. Do-Ho Sus kunst er fysisk
utilgjengelig, mens Neto er det motsatte hvor han åpner alle våre sanser og inviterer
oss inn i sin sensuelle varme.
5 Konklusjon
Ut i fra vår problemstilling
konkluderer vi med at det er systemkritikk, som er fellestrekket, gjeldende for
våre kunstnere. Sammenlignet med postmodernismens eksistensielle spørsmål gir
systemkritikken en følelse av utrygghet, dessillusjon og meningsløshet. Vi
påstår at det er mulig å definere den enkelte prosjekterte kunstners identitet,
og
at den enkelte kunstner er en del av pluralismen som formidler eller, blir en
bufferrolle mellom individet og kunsten. Det er «Jeget» som er deres egen
identitet, som synlig står i fokus hos den enkelte kunstnerens formidling.
6 LITTERATUR-, SITAT- OG
KILDEHENVISNING
Referanse til bøker
·
Clark,
Lygia (1997). Lygia Clark, 1.utgave. Barcelona:
Fundacio Antonio Tapies, s. 13-362
·
Costantino,
Nicola. Fabian Lebenglik og Paulo Herkenhoff (2001). Nicola Costantino, Museo Costagnino s. 1-71
·
Neshat,
Shirin (1999). Shirin Neshat,
1.utgave. Høvikodden: Hennie Onstad kunstsenter. s. 36-52
·
Neshat,
Shirin (2000). Shirin Neshat. Wien:
Serpentine Gallery. s. 1-94
·
Neshat,
Shirin (2002). Shirin Nsehat. Aarhus:
Kunstmuseum. s. 6-97
·
Neshat,
Shirin. Tamalyn Miller og Emily Ligniti (2005). Shirin Neshat: 2002-2005
Milano: Charta. s. 1- 87
·
Neshat,
Shirin (1980). Women of Allah:
photographies, films, videos. Paris: Paris Audiovisuel. s. 1-55
·
Neto,
Ernesto (2010). Ernesto Neto: the edges
of the world. London: Hayward Gallery. s. 6-155
·
Princenthal,
Nancy. Carlos Basualdo og Andreas Huyssen (2000). Doris Salcedo. London: Phaidon. s. 1-159
·
Psycho
building (2008). Psycho building: artists
take on architecture. London: Hayward Publ. s.8-184
·
Ravenal,
John B og Laura Cottingham (2002). Outer&
inner space: Pipilotti Rist, Shirin Neshat, Jane& Louise Wilson, and the
history of video art. Richmond: Virgina Museum of Fine Arts. s. 4-98
·
Starkman,
Christine. Lynn Zelevansky og Joan Klee (2009). Your bright future: 12
contemporary artists from Korea. New Haven: Yale University Press. s. 50-61
·
Ustvedt,
Øystein (2011). Ny Norsk kunst etter
1900, 2 opplag. Fagbokforlaget. s. 183-190
·
Terraroli, Valerio (red.). (2009). The art of the 20th Century: 2000 and
Beyond: Contemporary Tendencies. Milano: Skira Editore S.p.A. s. 81-97
Tv-, film- og internett-referanser
·
Bhar,
Oda. “Ikke rør. Stup! ( Ernesto Neto)”. Bharfot.wordpress.com.
http://bharfot.wordpress.com/2010/10/24/ikke-r%C3%B8r-stup-ernesto-neto/
( 24.10.2010, hentet 6.4.2012)
·
Clark,
Lygia. “The world of Lygia Clark”. lygiaclark.org.
http://www.lygiaclark.org.br/biografiaING.asp ( ukjent årstall, hentet
14.2.2012)
·
Costantino,
Nicola. “ Savon de corps” You Tube. http://www.youtube.com/watch?v=SY-ia2E-tDg (17.1.2011,
hentet 17.2.2012)
·
Costantino,
Nicola.” Trailer”. You Tube. http://www.youtube.com/watch?v=qHciF3AZoS8&feature=related (22.6.2010, hentet 22.2.2012)
·
Cumming,
Laura. ” Lygia Pape: Magnetized Space-review”. The Guardian. http://www.guardian.co.uk/artanddesign/2011/dec/11/lygia-pape-serpentine-review-cumming (11.12.2011, hentet 13.4.2012)
·
Frances,
Richard. http://www.iranian.com/Arts/2000/September/Neshat/index.html
( hentet 17.2.2012)
·
Neshat,
Shirin. “Turbulent by Shirin Neshat ”. You Tube. http://www.youtube.com/watch?v=VCAssCuOGls (5. 7. 2009, hentet
11.4.2012)
·
Neshat,
Shirin og Shoja Azari. ”Women without men”. GmbH.
DVD-video.96 min. (2009).
·
Shu,
Do-Ho.”About Do-Ho Shu”. Art 21. http://www.pbs.org/art21/artists/do-ho-suh (2003, hentet 20.2.2012)
·
Shu,
Do-Ho. You Tube. http://www.youtube.com/watch?v=lXgg2ACBF2o&feature=related ( 3.8.2011, hentet 26. 2. 2012)
·
Shu,
Do-Ho. “Fallen star”. Stuart Collection.
http://stuartcollection.ucsd.edu/artists/suh.shtml
(2011,hentet 20.2.2012)
·
Åmås,
Knut Olav.” Slitsom dame i dress og slips”. Aftenposten.
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Slitsom-dame-i-dress-og-slips-6804217.html#.T43IeNlaeLx ( 13.4.2012 hentet14.4.2012)
Kommentarer
Legg inn en kommentar